Startskuddet for en langsiktig nordisk overlevelsesstrategi Valget til Europaparlamentet 2004 ble et stort nederlag for den nasjonale opposisjon. Nederlaget setter fokus på en lang rekke fiaskoer for den kortsiktige opportunismens strategi.     Til tross for en viss oppmerksomhet i mediene, hundretusentals utdelte kampanjeflygeblader og en anselig mengde torgmøter og demonstrasjoner, er det et faktum at den opportunistiske politikkens lovende skritt framover snarere har vært to skritt bakover.     De siste restene av det eventuelle steget framover ble rotet bort når det kom frem at en fremtredende for opposisjonen har lagt frem en kommunal forslag om "tiltak mot antisemittisme". Hvorvidt dette forslaget ble lagt frem av ren og skjær forvirring eller for å blidgjøre de fiendtlig innstilte medier, eller av ytterligere noen andre grunner er egentlig irrelevant. Alle alternativer er like uakseptable. Med dette fasit i hånden, virker ikke valgbevegelsens anstrengelser nesten helt bortkastet? Finnes det noen nasjonalistisk gruppering som på alvor mener at disse økonomiske ressurser, dette arbeidet og denne idealisme har tatt oss et eneste skritt nærmere en løsning på Norges problem?     Skulle ikke disse innsatsene ha blitt brukt på en mer effektiv måte, som ville gitt en sikrere uttelling, men på lengre sikt? Skulle ikke denne innsats ha gitt større uttelling på en kraft som tenker lengre enn til neste valg? Skulle ikke denne innsats ha gitt en større uttelling på en kraft som er innrettet på å utvikle en langsiktig og holdbar overlevelsesstrategi, en kraft som er innstilt på å utvikle en strategi som strekker seg over flere generasjoner? Forbi kortsiktige opportunistiske kampanjer, forbi kortsiktige fordummede tanketabu, forbi kortsiktige politisk korrekte kommunale forslager. Ett annet eksempel på kortsiktig tenkning, om mulig enda mindre produktivt enn den kortsiktige opportunismens strategi, er den romantiske "militant motstand" som tror at de står ovenfor en væpnet revolusjon eller en regelrett geriljakrig som kommer til å bryte ut i løpet av noen få år.     I stedet for å tålmodig bygge opp makten her og nå, i stedet for å legge stein på stein, i stedet for å arbeide for å stadig forsterke våre posisjoner i samfunnet, fantaserer den romantiske liksom revolusjonære om at denne plutselige omstyrtning snart vil komme. Retorikken har stort sett vært slik i de siste tjue årene, men den lovede revolusjonen har ennå ikke funnet sted. Hva alle kortsiktige strateger forsømmer, er at det første, nødvendige skritt i en effektiv overlevelsesstrategi må være folkedannelse.     Som dr. William Pierce skrev, "det er en ubestridelig faktum at ingen folkegruppe kan ta kontroll over sin framtid om den ikke besitter to vesentlige egenskaper: den kollektive vilje til å overleve som et folk, og kunnskap".     Folkedannelse forebygger hendelser som den med det anti-semittiske kommunale forslaget. Kortsiktig og kontraproduktiv opportunisme er helt enkelt ikke et tiltalende alternativ for den som har innsett dybden av de problemene vi står ovenfor.     En tålmodig folkedannelsesprosess kan likeledes fungere som et effektivt utskiftningsfilter mot kortsiktige og impulsstyrte psykopater og drankere. Den kamp som vi er en del av kan med fordel sammenlignes med et sjakkspill. Sjakkbrettet motsvarer "krigsskueplassen", dvs. vårt fysiske univers, og reglene for hvordan sjakkbrikkene får flytte på seg motsvarer naturlovene.     Verdenshistorien kan sees i lyset av denne sjakk-analogi. Selv de mest omveltende og voldsomme revolusjoner, og de mest ødeleggende krig og invasjoner kan reduseres til forandringer i posisjonen på det tenkte sjakkbrettet.     For å ta en av tidenes mest blodige revolusjon som utgangspunkt, bolsjevikrevolusjonen i Russland år 1917. Den innebar et knusende nederlag for russerne og en fremrykking for først og fremst jødene, og kan sees på som en del av en etnisk og økonomisk konflikt, et etnisk og økonomisk "sjakkparti", som intensiveres i og med revolusjonen.     Den ga opphav til den antikommunistiske nasjonalsosialistiske revolusjonen i Tyskland, og til det blodige og ødeleggende andre verdenskrig. Verdenskrigens utfall medførte en forskyvning av posisjonene som påvirker oss ennå i dag.     Hele den kjede av krig og konflikter kan i det store beskrives som brikkers skiftende posisjoner i det fortløpende verdenspolitiske sjakkspill. For å vinne et parti sjakk kreves det planlegging i flere trinn, hvor motstandernes trekk og mottrekk tas med i betraktningen. Men det er umulig på forhånd å legge frem en presis plan for hvordan man skal spille hele veien frem til motstanderen er sjakkmatt; antallet av mulige mottrekk fra motstanderen blir uhåndterlig, allerede etter noen få trekk frem i partiet.     Det man må bestrebe seg på er at man med hvert nytt trekk forbedrer sine posisjoner, således at man hele tiden får flere og flere interessante muligheter, flere og flere gode trekk å velge imellom i fremtiden, uansett hva motstanderens trekk blir.     Hvis det lykkes sakte men sikkert å forbedre sine posisjoner så vil man før eller siden komme til det vinnende trekk – et trekk som er umulig å forutse og i detaljer planlegge allerede når spillet innledes.     Samme prosess gjelder i virkeligheten: Hvis vi tålmodig forbedrer våre posisjoner skritt for skritt så vil vi før eller siden få muligheten for et trekk som gir oss vårt eget land på disse breddegrader, et eget nordisk samfunn.     Men hvis vi insisterer på ugjennomtenkte og kortsiktige forsvarsmetoder så kan vi meget vel bli slått av brettet før vi får mulighet til å skimte muligheten for et vinnende trekk. Denne teksten er det første kommuniké fra Nordisk forbund. Nordisk forbund er navnet på det nettverk som organisk vokser frem omkring Nordisk forlag, Folkets Nyheter og Nordisk Frihet.     Nordisk forbund setter stor vekt på folkedannelse, som vil være organisasjonens primære virksomhetsområde inntil videre. Nordisk forbund kommer dessuten til å påta seg den betydelig bredere oppgaven å legge grunnen til den langsiktige overlevelsesstrategi som Norge og nordmenn, Norden og nordboerne har savnet og savner. Nordisk forbund vil fungere som en kompromissløs fiende mot hver tendens – rasemessig, politisk eller ideologisk – som anses for å være skadelig eller fiendtlig mot det nordiske. Nordisk forbund vil begynne å organisere, planlegge og handle i det virkelig livs stadig pågående sjakkparti. Det er et istykkerrevet spillefelt som utgjør Forbundets utgangsposisjon. I lang tid har det nordiske menneskets motstandere flyttet sine brikker og bønder stort sett uhindret. Den norske reaksjonen de siste årtier har primært bestått av enkelte bønder eller mindre grupper av bønder, som har vært lette å isolere eller slå ut for den skarpsindige og garvede erobrer, som i løpet av flere hundre generasjoner har forbedret sin strategi, i kamp med mange forskjellige folk.     Forbundet vil utgå fra dette sårede spillefelt og få det beste ut av situasjonen. Forbundet vil utgå fra de delene av spillefeltet som står under dets innflytelse, og forskanse, forsterke og forflytte posisjonene frem ettersom. Målsetningen er å avansere innenfor mange forskjellige områder, innenfor alle samfunnets sektorer, uten unødig å risikere de stillinger som allerede er gjenerobret og som bygges opp.     Vi må rykke frem innenfor massemedia, forskning og folkedannelse, innenfor økonomi, juridisk og politisk. Vi må ta opp kampen på det intellektuelle og akademiske plan, og vi må ta våre gater, torv og arbeidsplasser tilbake.     Vi må bygge opp en folkefelleskap og blåse liv i den norske og nordiske kultur. Vi må håndtere, beseire og forskyve det sosiale stigma, til der det hører hjemme, til dets naturlige hjemsted, til folkeforræderiets og kollaboratørens og den ubegrensede egoismens dominans.     Alt dette kan ikke gjøres på en gang, og intet av det er gjort i en håndvending. Men det gir oss en ide om hva som kan, må og skal gjøres for å forberede våre posisjoner, for å gi oss nye, bedre og viktigere handlemuligheter i fremtiden. Det gir oss også en fornemmelse av hvilke mennesketyper som kommer til å utgjøre Forbundets ryggrad. Forbundets langsiktige strategi forutsetter en kjerne av stabile, tålmodige og langsiktig tenkende mennesker.     Derfor kan og vil vi ikke lokke med hurtige valgfremganger. Vi kan og vil ikke lokke med en nært forstående væpnet revolusjon.     Vi kan derimot lokke med arbeid, tålmodig arbeid, arbeid i en gruppe, i en felleskap. Dag ut og dag inn, år ut og år inn. Stein på stein på stein? Meningsfylt arbeid, arbeid mot et høyere mål, mot en lysere framtid – mot "det vinnende trekk".     Vi kan ikke og vil ikke utlove en snarlig seier. Det er arbeidets strategi vi proklamerer, arbeidets strategi for en nordisk framtid, for nordisk frihet!