Behovet for en metapolitisk strategi Den nordiske og Europeiske kulturverden holder på å dø ut. Folkefellesskapet er for lengst forvitret, og har blitt erstattet av en grenseløs egoistisk konsumkult som bryter ned de etniske båndene, miljøet og tusenårige gamle tradisjoner. Store, fremmede menneskemasser flytter inn i Europa og Norden uten at folkene reiser seg i protest. For å finne årsakene og løsningene på denne krisen må vi gå bak de konstruerte sannhetene som de fleste tar for gitt. Bak slør av symboler, etnomasochisme, kulturoppløsning og massemedias indoktrinering, som vi ubevisst lar styre våre liv. Vår kultur befinner seg i en dyp krise. Som nordboere står vi ovenfor store utfordringer. Tradisjonelle samfunnsbærende verdier som heder, ære, offervilje og felleskap, respekten for tidligere generasjoners offer - synet på den egne generasjonen som en lenke i en lang kjede fra opphavtiden til fremtiden - har igjennom lang tid blitt undergravet. Samtidens generasjoner har mistet håpet på fremtiden og forsøker kun å eksistere i nuet, mens de eldre lever i minnet av det forgangne. Teknologisk står vi i dag høyere enn noen gang tidligere. Men med et tiltagende kulturelt og intellektuelt forfall forminsker vi på sikt mulighetene til å fortsette våre vitenskapelige fremskritt. Fordi samfunnsoppløsningen er kommet så langt har mange blant vårt folk til og med begynt å akseptere en massiv etablering og ekspansjon av vesensfremmede folkeslag her i nord, på vår egne norske jord som historisk tilhører nettopp oss. Her er den plass hvor vårt folk må fortsette å leve i uinnskrenket frihet som herrer i eget hus, for å ha muligheten til fortsatt utvikling i linje med våre egne unike forutsetninger. Vår kultur har gradvis forfalt til en materialistisk og hedonistisk konsumkult - resultatet av en langsom utryddelse av den opprinnelige nordiske og europeiske kulturen. En av de grunnleggende årsakene til dette var at det europeiske aristokratiet ble styrtet i den franske og den amerikanske revolusjonen, en annen var fremveksten av et industrielt og et mer rotløst Europa. Stedsbundne tradisjoner og kultur vek plassen for rotløs materialisme.  Etter 1945 har en amerikanisert konsum- og underholdningskult blitt importert, som steg for steg har fortrengt de siste restene av de egenartede og suverene kulturene i Europa og Norden. Vi lever i en fragmentert og relativisert virkelighet, der alle kulturelle erfaringer, sannheter og myter er blitt erstattet av universelle abstraksjoner, skjult bak navn som humanisme, demokrati og menneskerettigheter. En historisk utvikling som begynte med renessansens fremvekst av en borgelig materialistisk sivilisasjon - som videre ledet frem til de borgerlig-liberale revolusjonære i Amerika 1776 og i Frankrike 1789 - fortsatte med kapitalismens og industrialismens fremvekst - og deretter den kommunistiske revolusjon. Den destruktive utviklingen kulminerte med to verdenskriger som etterlot seg Europa og Norden liggende i ruiner og avstumpet kulturelt. Det siste steget i oppløsningen er masseimmigrasjonen av fremmede folk, som med de mer og mer rotløse og kulturelt forfalne nordboeres likegyldige og ubevisste godkjenning har bosatt seg innen Norden og Europas grenser. Disse folkemassene vokser og sprer seg utover på vårt folks bekostning. Europeere og nordboere reagerer hverken politisk eller kulturelt, men lar det hele skje, taust og gledesløst. De få politiske reaksjonene som kommer til uttrykk reagerer oftest bare på symptomene, som masseimmigrasjon, familieoppløsning og kriminalitet. Uten å angripe kjernen i det som er sykt med dagens Europa og Norden. For å komme nærmere kjernen av Nordens politiske og kulturelle utfordringer holder det ikke å se bakover i fortiden, eller å kun reagere på de siste symptomene av de dype årsakene som ligger bakom utryddelsen av Nordens kultur og dets folk. Vi må identifisere de bakenforliggende grunnene og sammenhengene til den situasjonen som vårt folk befinner seg i nå, analysere disse politisk og kulturelt, og siden agere i felleskap ut fra de konklusjoner vi kommer frem til. Det vi derfor trenger er metapolitisk analyse, tenkning og handling. Metapolitisk analyse tar hensyn til kultur, økonomi, historie, utenriks og innenrikspolitikk, ikke bare maktens ytre strukturer som stat, parti eller nasjon. Vi må forstå samfunnet som en enhetlig organisme, for å kunne reformere og til slutt revolusjonere samfunnet fundamentalt og varig. Den motstandskamp som arbeider for å grunnleggende forandre denne utviklingen bedrives av en liten minoritet i samfunnet. Men, som filosofen Oswald Spengler sa, er det nettopp minoriteter som forandrer historiens gang. Organiserte minoriteter har gjentatte ganger opp gjennom historien lykkes å skaffe seg makt i samfunnet og tilslutt dominert maktsfæren gjennom å anvende gjennomtenkte strategier. De sammenslutninger som under historiens løp har virket for det nordiske folks ve og vel har derimot låst seg ved strategier som tidligere har vært framgangsrike. Men historien gjentar seg ikke i samme former, men i prinsippene som driver historien frem. Derfor er kopiering av tidligere politiske og revolusjonære fremgangsmetoder dømt til og misslykkes. Det har bare levd en Caesar og en Napoleon, for å illustrere det enkelt. Men vi må lære av historien, ikke bare hvordan vi vinner makten, men også hva makt er, hva den styres av, hva den gjør og hvor den egentlig finnes. Metapolitikken er politikkens forutsetning og totale konsekvens - maktens dynamikk fra gatenivå til stat og parlament, i media og presse, innen kunsten, kulturen og populærkulturen. Kort sagt alle de kanaler som kommuniserer verdier som oppfattes kollektivt og individuelt. Derfor skal den metapolitiske analysen komme før den politiske handlingen. En analyse som bør være ideologisk ubundet i den grad det er mulig. Derfor vender vi våre blikk mot den marxistiske teoretikeren Antonio Gramsci, som hadde en ledende rolle innen den sosialistiske bevegelsen på tiden rundt og under Mussolinis regime. Forsøket på å tilrøve seg fabrikkene fra de borgerlige i Nord-Italia i årene 1919 og 1920 kom til kort. 1926, fire år etter Mussolinis maktovertakelse, dømmes Gramsci til tyve års fengsel for sin regimefiendtlige virksomhet og satt i fangenskap som varte til hans død i 1936. Ett verk av stor strategisk betydning som Gramsci forfattet under fengselstiden heter Quademi del carcere, oversatt til norsk: notatbøker fra fengselet. I dette verket skrev Gramsci at staten ikke er begrenset til et politisk apparat. Den opererer i virkeligheten parallelt med det såkalte sivile apparatet. Men andre ord: et hvert politisk apparat forsterkes av en sivil konsensus, en sosial og psykologisk støtte fra massene. Denne støtten tar sitt uttrykk i en samstemmighet på kulturens, verdensanskuelsens og sedvanenes nivå. Den politiske makten støtter seg således, for i det hele tatt å kunne bestå, på en hos massenes sosialt etablert og utvidet kulturell makt. Etter første verdenskrigs slutt, i en periode med ekstreme kriser, ble Italia rystet av voldsomme arbeideropprør, ekspropriering av bøndenes landeiendommer, og mange tradisjonelle samfunnsinstitusjoner led sammenbrudd. Urolighetene nådde sin topp i september 1920, da medlemmer i handelsfagforbundet okkuperte Nord-Italias metallindustri, den mest avanserte sektoren innen næringslivet, og forsøkte å gjenoppta produksjonen under arbeidernes kontroll. En stund virket det som om de skulle følge russernes eksempel og gjennomføre en revolusjonær overgang til et Sovjetlignende regime. Men sånn ble det ikke. Streikene avtok snart, de venstreorienterte partiene ble splittet, og innen to år hadde Mussolinis fascistbevegelse tatt kontroll over statsapparatet. Under fengselstiden funderte Gramsci over hvorfor de lavere samfunnsklassene, i en periode der de styrende institusjonene befant seg i uorden, og den herskende klassen manglet de nødvendige midlene for maktutøving, ikke lykkes å beholde grepet om den revolusjonære utviklingen. Han kom frem til at svaret var å finne i ideologien. Til forskjell fra sine marxistiske kolleger så han att statens autoritet hvilte på mer enn dets politi og rettsvesen. Gramsci, som var utdannet i historisk lingvistikk, hadde innsett at ettersom "det samfunnssjikt som dominerte språket utøvde autoritet over nærliggende, lavere samfunnssjikt", hadde det mulighet til å påvirke dets språkbruk. Revolusjonæren Gramsci kom frem til en liknende konklusjon om kulturens rolle. Ifølge hans syn var den politiske maktutøvelsen avhengig av enighet fremfor tvang. I samhørighet med dette kunne staten regjere, ikke takket være at de fleste mennesker levde i frykt innenfor dens mulighet til å undertrykke, men snarere fordi staten mottok ideer - fra samfunnets rådende ideologi - som gav deres handlinger legitimitet og fikk dem til å fremstå som "naturlige". På grunnlag av denne analysen forsto Gramsci hvorfor marxistene ikke lykkes å okkupere den politiske makten i borgerlige demokratier. De besatt ikke den kulturelle makten. Ingen kan styrte et politisk apparat uten å på forhånd ha sikret seg den kulturelle makten som den politiske makten ytterst hviler på. Først måtte man vinne folkets samtykke gjennom å påvirke dets ideer, sedvaner, tankesett, verdisystem, kunst og undervisning. I hva den italienske teoretikeren beskrev som en "stillingskrig" - en krig hvor ideer og oppfatninger var de hovedsakelige skillelinjene - skulle seieren være avhengig av at man lykkes i å omdefinere de dominerende vurderingene, opprette alternative institusjoner og undergrave befolkningens daværende verdigrunnlag. En åndelig eller kulturell omveltning betraktes derfor som en nødvendig forutsetning for en politisk revolusjon. Overtakelsen av den politiske makten er nemlig bare det siste steget i en lang prosess, en prosess som begynner med det metapolitiske. Metapolitikk handler helt enkelt om å påvirke menneskers tanker, deres verdensbilde, deres begreper. Først når det metapolitiske arbeidet gjør fremgang og befolkningen kjenner behovet for et skifte som en selvsagt nødvendighet begynner den politiske makten - som da løsrives fra allmennhetens konsensus - å vakle. For til slutt å falle. Metapolitikken kan derfor ses som en revolusjonær krig på verdensanskuelsens, tenkningens og kulturens nivå. Ut fra denne innsikten konstaterer vi at en politisk bevegelse som tilsidesetter den metapolitiske og kulturelle kampen ikke er i stand til å gjennomføre varige samfunnsforandringer. En politisk kamp må foregås, legitimeres og underbygges av en metapolitisk kamp. Om ikke er den dømt til å mislykkes. I dette, å være en metapolitisk avantgarde - og dermed en avgjørende komponent i et hvert politisk initiativ - ligger Nordisk Forbunds misjon. Vi ser metapolitikken som en flerdimensjonal, udogmatisk og dynamisk kraft med potensial til å fange essensen i viktige spørsmål og løfte frem et syn som undergraver og bryter ned det politisk korrekte jernteppet og den skyldfølelsen som i dag tynger de nordiske folkene. Men metapolitikken undergraver og bryter ikke bare ned, den skaper, oppmuntrer, inspirerer og belyser. I sin helhet sikter vår metapolitikk på å sette en identitær strømning i bevegelse, en strømning som vokser i styrke både igjennom våre egne helt frie media og igjennom etablissementets delvis sensurerte kanaler. En strømning som når den har nådd en kritisk masse kommer til å være en ustoppelig kraft som fundamentalt vil omvelte dagens innskrenkede, offentlige rom og forbereder veien for en nordisk kultur- og folkerenessanse - gjenkomsten av en ny nordisk gullalder. (Om du vil lese mer om metapolitikk, anbefales kapitel 2 i New Culture, New Right, "Metapolitics", som nå finnes publisert som svensk oversetning.)