Forandring og utvikling – Den identitære metapolitikkens praksis En revolusjonær utvikling er sjelden lineær. Tvert imot består den oftest av fremganger, tilbakeslag, gjenkomst, nye tilbakeslag og perioder med stagnasjon.  Revolusjonære bevegelser i historien har fått oppleve katastrofale tilbakeslag når seieren har vært innen rekkevidde. At de på tross av dette senere har kunnet komme tilbake, var avhengig av deres egenskaper til å analysere årsakene til tidligere tilbakeslag, dra lærdom av disse, korrigere seg selv og tilpasse seg kampens nye vilkår. I historien finner man eksempler på de som har overgitt rent illegale strategier for å utforske legale muligheter for å effektivt konkurrere med de rådende makthaverne. Noen forkastet helt og holdent den militære strategi for i stedet å forsøke seg på en lovlig maktovertagelse, hvilket også har vist seg å kunne lykkes. Andre overgav eksempelvis tanken om at byene skulle utgjøre basen i revolusjonen og begynte istedenfor å tilpasse seg geriljakrigføring på landsbygden. Felles for disse, og alle andre revolusjonære bevegelser som har lykkes, er at de har tilpasset sin strategi etter den rådende situasjonen og ikke vært redde for å prøve nye veier for å utvikle sin strategi. Revolusjonære samfunnsomveltninger er, i likhet med krigføring, understilt visse lover. Som identitære er vårt oppdrag derfor å oppdage disse lovene, tillegge dem våre egne erfaringer og ambisjoner samt å tilpasse vår strategi til den sammenheng vi virker innenfor i dag. Samtidig pågår hele tiden en gradvis forandring i samfunnet som skulle kunne ligne en evolusjonær samfunnsomveltning. Et eksempel på dette er kommunismens og Østblokkens fall, som kom som en følge av lang tids økonomisk nedgang samt tap av legitimitet og tillitskapital for det styrende sjiktet i folkets øyne. Den etterfølgende utviklingen i Øst-Europa viser imidlertid at det ikke holder å støtte seg til en konvensjonell partipolitisk virksomhet eller til et forhatt systems undergang for å beherske samfunnet. Man må virke politisk og økonomisk så vel som kulturelt, sosialt og normativt; påvirke hva folk ser som naturlig og hva de oppfatter som riktig og galt. Man kan beskrive dette som kampen om virkelighetsoppfatningen. Vi kan altså konstatere at det ikke er nok å støtte seg til et vaklende systems undergang, slik vi identitære nå opplever vårt samfunn i en krise. Man må agere revolusjonært i forhold til rådende forutsetninger og aktuelle samfunnsforandringer. En varig revolusjon er ikke basert på våpenmakt, men forutsetter et åndelig, intellektuelt og kulturelt etablert fundament. Det er først når makthaverne undertrykker de ideer og ledere som den brede folkemassen ser som naturlig at en væpnet kamp kan føres fremgangsrikt. Ofte gir dog makthaverne opp før dette stadium, hvilket var tilfelle i de fleste land i den tidligere Østblokken. Den identitære kampen handler om å bygge opp et slik fundament, samtidig som vi utvikler metapolitiske strategier og utøver politisk, sosial og kulturell aktivisme. Et fremgangsrikt eksempel på slik kampstrategi kan vi finne hos de italienske kommunistene, som dels konstant analyserte sitt samfunn og forsøkte å tilpasse sin strategi etter denne analysen, og dels skapte en metapolitisk kjerne med egne tidsskrifter, egne forlag og et "samfunn i samfunnet"; en struktur som har blitt sammenlignet med den katolske kirkens. Det er også hva vår metapolitiske strategi i bunn og grunn handler om; å tilpasse en revolusjonær strategi til de forutsetninger som råder i vårt samfunn. Deri ligger den identitære utfordringen. Å bryte det sosiale stigmaet – skapelse av legitimitet i allmennhetens øyne Vi arbeider for å vinne legitimitet for våre ideer i samfunnet, øke den etniske bevisstheten og styrke den nordiske identiteten hos et bredere folkelag. Den nasjonalistiske bevegelsens store problem har vært, og er fortsatt, dens isolering fra den øvrige befolkningen. Mellom den nasjonale bevegelsen og den øvrige befolkningen finnes det store barrierer som gjør kommunikasjon og rekruttering vanskelig. Problemet har ikke blitt mindre gjennom at denne tilstanden internaliseres, hvilket i dette tilfellet innebærer at denne isoleringen er blitt en del av den nasjonale bevegelses og nasjonale individers identitet. Dette problemet har dessuten blitt reprodusert gjennom at nasjonale ideologier har hatt en dogmatisk fordømmende holdning mot individer og grupper man oppfatter som mindre radikale og mindre overbeviste. Den sosiale stigmatiseringen har således gitt opphav til en "sekterisme" som sementerer den problematiske tilstanden av isolering. En resultatorientert etnisk bevisst bevegelse i dagens Norge må ha som en av sine fremste ambisjoner å minimere dette sosiale stigmaet og bryte ned barrierene mellom seg selv og det øvrige samfunnet. I denne ambisjonen bør det inngå en maksimering av kontaktflaten med den øvrige befolkningen, og at vårt budskap gjøres tilgjengelig gjennom mange ulike og nye kanaler som kan nå målgrupper som tidligere ikke kunne nås. Våre egne handlinger bestemmer om vi lykkes med å bryte ned det sosiale stigmaet. Stigmaet blir heller ikke større enn hva vi selv som identitær og etnisk bevisst bevegelse gjør det til. Vår oppgave er å normalisere våre mål og idealer slik at de oppfattes som naturlige og legitime i allmennhetens øyne. Jo mer radikalt budskapet vi vil føre fram og etablere ut fra de rådene normene er, desto viktigere er det å kunne tilpasse strategiene for å opprettholde en fundamental legitimitet. Et steg i riktig retning er å legge av seg offerrollen og offerretorikk til fordel for en positiv og fremtidsretted idealisme. Vi vil tilby et beskyttende fellesskap hvor vi sammen får utbytte av hverandre, samtidig som vi verner om vårt opphav. Et tidligere tapt slag kan ikke vinnes. Derimot kan vi vinne den kamp som nå er ved sin begynnelse – om vi arbeider målbevisst og frigjør oss fra de lenkene våre motstandere har laget for oss og som vi til nylig selv har oppretthold. Dette kan oppnås gjennom at vi stiller krav til alle som skal ta del i vår sak. Krav som ikke bare er elitistiske, men som handler om normalisering og integrering fremfor sekterisk segregasjon. Dette betyr likevel ikke at identitære skal bli som alle andre, men at andre skal ville bli som oss. Å gi våre ideer spredning – byggingen av alternativ infrastruktur I likhet med hva som beskrives ovenfor, er et av Nordisk Forbunds viktigste oppdrag å finne metoder å kommunisere effektivt med vår omverden på og å minske avstanden mellom oss og befolkningsmajoriteten. Som grunnlag for vår metapolitiske strategi forestiller vi oss derfor en demografisk sirkelmodell, bestående av en kjerne omgitt av konsentriske sirkler. Kjernen representerer en ideologisk overbevist fortropp, mens de omliggende sirklene representerer den øvrige befolkningen. Den radielle avstanden til kjernen bestemmer grad av etnisk bevissthet, probleminnsikt og engasjement for våre ideer. De indre sirklene representerer de befolkningssegment som er mest nærstående oss ideologisk og politisk, mens de ytre utgjøres av de som i disse forholdene står lengre borte fra oss. Ved å gå ut fra denne forenklede modellen av samfunnet, kommer vi frem til at en passende strategi er å først bygge opp sosiale nettverk og siden etablere virksomheter og organisasjoner; kulturelle, økonomiske og politiske. Mediavirksomhet har en sentral plass – kommunikasjon og informasjonsspredning er avgjørende for å bryte ned den politisk korrekte mur som omslutter samfunnets maktbastion.   Ettersom vi enda ikke kontrollerer eller har tilgang til det massemediale etablissementet, må vi isteden etablere egne medievirksomheter på alle nivå – fra det politisk aktivistiske til det høyintellektuelle filosofiske. Ingen av disse mediekanalene er mer verdifulle enn den andre da de alle er avgjørende for at våre ideal skal få feste på alle nivåer i samfunnet. Det handler om å opprette et bredt spektrum av mediekanaler som kommuniserer effektivt med et flertall ulike befolkningssegment og grupper i samfunnet, og overfører våre ideer til disse gruppene i følge deres spesifikke forutsetninger. Sentralt i dette er å identifisere ulike grupper i samfunnet og tilpasse språket og vårt budskap til mottakerne. På et senere stadium bør vi også etablere mindre samfunnsstrukturer, "samfunn i samfunnet". Disse autonome økonomiske infrastrukturene i samfunnet bygges delvis for å forberede oss til den hardere tid som venter, preget av samfunnsmessig turbulens, etniske konflikter og uro, og delvis for å vise at vi besitter egenskapene til å bygge det nye samfunnet vi arbeider for ved å skape eksempel og idealer som andre siden kan følge. For å lykkes med en slik strategi er det avgjørende at det i en tidligere periode etableres forretningsvirksomheter. Kun gjennom tilgang til økonomiske ressurser kan denne uavhengige infrastruktur overleve og utvides. Økonomisk uavhengighet gir oss også mulighet til å stå imot det press som det sittende regimet utøver mot alternative ideologier som kan tenkes å bli en trussel mot den rådende makten. Tanken med alternative "samfunn i samfunnet" baseres ikke på en naiv illusjon om at det regimet vi ønsker å skape et alternativ til, kommer til å godkjenne denne byggingen og at slike infrastrukturer er sterke nok til å minske behovet for et fremtidig regimeskifte. Tvert i mot gjenstår behovet for en bevegelse som i siste fase av en samfunnsendring kan overta og forandre den statlige makten ifølge de idealer og prinsipper som er fundamentet for vår bevegelse. Men det er vår overbevisning at det bare kan virkeliggjøres om man først kan komme frem til en normalisering gjennom å vise at våre idealer i praksis er de mest livskraftige. Å gi ideene attraksjonskraft – skapelsen av en livskraftig motkultur Ettersom vårt mål er å bygge opp en folkelig støtte for våre ideer er målet, applisert på den tidligere nevnte sirkelmodellen, å få så store deler av befolkningen som mulig til å forflytte seg nærmere sirkelens kjerne. Det er likevel ikke tilstrekkelig å vinne legitimitet og gradvis nedmontere barrierene mellom oss og det omkringliggende samfunn. For å oppnå dette målet behøver vi også å skape en attraksjonskraft i vår bevegelse. Vi må følgelig gjøre vår bevegelse tiltrekkende for samfunnet og ikke frastøtende som andre etnisk bevisste bevegelser har vært. Dette oppnås blant annet gjennom å skape en motkultur, en alternativ kulturell sfære tilpasset vår tid, med våre ideal i sin kjerne. Man kan også tenke seg flere parallelle subkulturer innen den alternative kulturelle sfæren vi skaper, som er felles i sine grunnleggende karaktertrekk. Selv om de identitære idealene hviler på tradisjonalisme, er arkeofuturismen en mer heldekkende beskrivelse av vår visjon. I begrepet arkeofuturisme legger vi egenskapen å se mot fremtiden og vitenskapen, samtidig som man beholder opprinnelige tradisjonelle og arkaiske idealer og kunnskaper som har overlevd gjennom generasjonene. Arkeofuturisme betyr at vi ikke tror på muligheten til å gjenskape eldre tiders måter og former å leve på. Det handler om å beholde grunnleggende tradisjonelle ideal, verdier og prinsipper mens vi fortsetter å søke etter kunnskap og utvikling. Det er menneskenes livsoppgave å overleve, på samme måte som andre livsformer i naturen. Det er dog kun mennesket som også har en naturlig drivkraft til å søke etter kunnskap om universet og vår tilværelse her på jorden. Denne søken etter kunnskap og innsikt er fundamental for identitære. En bevegelse som kun ser bakover vil aldri kunne gå fremover. Antagonisme og antipatier som har preget, og fortsatt preger, mange innen det man kaller den nasjonale bevegelsen er kontraproduktivt og attraherer oftest feil type mennesker. Å la sin politiske kamp bli definert gjennom for høy grad av negativ identifikasjon, det vil si gjennom vår relasjon til "den andre", den man oppfatter som "fienden", er å la denne vinne før striden har begynt. Da havner man i en forsvarskrig på evig retrett. Det er ikke våre motstandere som skal definere våre normer – det er det vi selv som skal. Mennesker som er resurssterke, som er naturlige ledere og som naturlig drar til seg makt, attraheres ikke av noen som utkjemper en tapt kamp, drives av simpelt hat eller som bidrar til sin egen undergang. Kvalitative mennesker søker seg til andre kvalitative mennesker som, til tross for at de innser de harde realiteter vi står ovenfor, har en positiv vilje og tro på sine egne egenskaper til å påvirke og forandre. Vi skal ikke se bakover og verken svartmale eller urealitisk glorifisere vår historie. Tvert i mot skal vi gå i bresjen som vår tids politiske og kulturelle avantgarde og være med på å utforme hvordan fremtiden skal se ut. Kun med en slik innstilling og overbevisning kan vi dra til oss de beste i fra det samfunnet vi virker i. Å bygge sivil konsensus – ett et avgjørende skritt på veien mot regimeskifte I en senere periode av den historiske og politiske utviklingen som sammenfaller med vår revolusjonære metapolitiske kamp, skal vi ha etablert en uavhengig intellektuell, sosial, politisk og motkulturell infrastruktur. Våre idealer og ideer aksepteres naturlig av betydelige deler av befolkningen som legitime alternativ til det sittende regime. Vår bevegelse begynner da på alvor å utfordre maktens kulturelle hegemoni, og vi truer dessuten det politiske hegemoniet gjennom en fremvoksende politisk bevegelse. Den metapolitiske strategien har lykkes når våre verdier ikke kun knyttes til en bestemt organisasjon, men også er å finne utenfor den åpenbare politiske sfæren. Når den finnes i befolkningens sinn uten at de må ta en moralsk stilling for eller imot. Metapolitisk propaganda virker best når man ikke engang reflekterer over den, men aksepterer den som selvsagt både bevisst og ubevisst. På dette stadium bør vi også ha vunnet til oss en del av medlemmene i den tidligere makteliten ved at de har tatt til seg våre ideer, slik vil forsøk på å møte oss med represjon lede til interne konflikter og handlingslamming. Et problem for mange nasjonale og populistiske partier i Europa er at de ikke har vært i stand til å splitte de herskende kretsene. Da har det ikke vært tilstrekkelig å bli det største partiet i parlamentariske valg; makten har fortsatt vært utenfor rekkevidde og det har i noen tilfeller til og med ledet til forbud mot det aktuelle partiet, som eksempelvis skjedde for noen år siden med det nasjonaldemokratiske Vlaams Blok i Belgia. I den bemerkelsen har sosialdemokratiet og kapitalistiske demokratier lykkes der kommunismen har feilet. Majoriteten merker ikke den daglige propagandaen og påvirkningen, men aksepterer den ubevisst som selvsagt sannhet samt at de bidrar selv til dens reproduksjon. Denne påvirkningen skjer når den kommer fra mange etablerte og myndige avsendere som ikke preges av direkte politisering, men en søken etter objektive sannheter. Mennesker har en tendens til å lytte og ta til seg budskap bedre om det ikke legges frem på en måte som har en tydelig agenda. Vårt mål er å skape og påvirke pålitelige kilder som folk har tillitt til, og på den måten påvirke omgivelsene. Selv om de aller fleste i begynnelsen misliker masseinnvandring, ser de den etter en stund som moralsk riktig og kjenner ubehag av å forbindes med innvandringskritikk. Det samme gjelder mer for andre kontroversielle spørsmål som ekteskap for homofile, abort, feminisme et cetera. Et av de fremste våpen er underholdningsindustrien, som kan agere som spydspiss og gjennom bildemedia og musikk forplante verdier som ennå ikke er allment aksepterte. Det definitive målet for den metapolitiske strategi er å vinne allmennhetens konsensus. Har man vunnet folkets tillit er det kun taktiske hinder som gjenstår på veien til makt. Kulturell og intellektuell hegemoni er veier til politisk hegemoni og vice versa. Den metapolitiske strategien må virke på alle nivåer. Det handler ikke om teoretisering kontra aktivisme, elite kontra folk, eller om religion kontra vitenskap, men om å benytte vår bevegelses fulle potensial. Først når vi gjør dette kan vi nå helt frem – først da har den identitære bevegelsen lykkes. Historien er ikke forutbestemt, men tvert imot mulig for oss å påvirke. Biologiske, kulturelle, historiske og sosiale faktorer angir grunnleggende spilleregler og forløp, men tilsidesetter ikke vekten av våre egne handlinger. Når katastrofenes konvergens rykker stadig nærmere - det vil si flere sammenfallende samfunnskriser i form av kulturelle, etniske og religiøse konflikter, kamp om naturressurser, økonomisk tilbakegang og miljøkatastrofer - da er det nødvendig å være forberedt som politisk motkraft samt å være på rett sted til rett tid. Dagens politiske system kommer sannelig ikke til å tåle disse samfunnsmessige påkjennelsene og er derfor dømt til å gå under. Men samtidig som vi venter på det sittende regimets kollaps, må vi huske at historien ikke gir oss noe gratis. Kjennskapen til Kali Yuga, som innen tradisjonell indoeuropeisk livsanskuelse er den siste fasen i en kulturs syklus og trer inn før den oppløses og går under til fordel for et nytt paradigme, en ny kulturs og samfunnssystems syklus, betyr ikke at man kan ligge på latsiden og tenke at historien på egen hånd utvikles i den retningen vi vil. Maktpolitiske vakuum fylles fort ettersom det er flere krefter, grupper og individ som kjemper om makten. Historien går sin gang, med eller uten oss, men historien skapes av vilje, natur og de tilfeller skjebnen tilbyr. For å sikre våre ideals fremtid må vi i sluttfasen bygge en folkelig maktbase. Vi vet at mange mennesker i dag lider i stillhet og føler at de ikke har noen talerett. De deler ikke den nåværende maktens idealer og de kommer ikke til å være lojale mot regimet når det begynner å gynge. Mange mennesker i dag kommer kanskje ikke til å delta aktivt i vår kamp i denne innledende fase, men de kommer til å følge oss etter at de første stegene er tatt. Som en begynnelse må vi bygge en stamme av kvalitativt sterke ledere og aktivister som har egenskapene til å arbeide tålmodig videre tross tilfeldige tilbakeslag. Deri ligger vår nåværende eksklusivitet. Selv om vi på et senere stadium, når fundamentet vel er lagt, ønsker å bli så mange som mulig. Disse identitære foregangsmenn og – kvinner skal ikke avskjermes fra sin omverden, den virkelighet som majoriteten opplever, men virke både innen den egne infrastruktur og i det øvrige samfunnet. Konkret betyr det at samtidig som vi behøver å utvikle oss behøver vi også å arbeide for å etablere ideelle, kulturelle, politiske, forretningsmessige og upolitiske virksomheter. Det er temmelig håpløst å gå til frontalangrep mot politiske motstandere på deres hjemmebane – vi må etablere egne hjemmebaner og selv kunne velge når vi skal strides. Den identitære bevegelsen er fortsatt ved sin begynnelse. Tross dette ser vi allerede nå fremgang og positive tegn som viser at vi er på riktig vei. Vi har historien på vår side. Med en gjennomtenkt strategi som stadig tilpasses samfunnets utvikling står vi på sikt bedre rustet en noen annen politisk kraft. Nå er det opp til oss å erobre fremtiden.