Kampen for et nordisk forbund De nordiske folk, Svensker, Daner og Nordmenn var engang ett. Det ble i antikken kalt Skandinavia. Der de andre germanske stammene, som saksere og frankere, foretrakk det  mer behagelige livet på det mer fruktbare Europeiske kontinent, foretrakk våre forfedre de harde vilkår i nord. Her fant de sitt hjem, i Ultima Thule, det ytterste nord. Kanskje kom de engang opprinnelig fra nord for tusener av år siden for siden å vende tilbake når isen trakk seg tilbake etter siste istid for vel 10000 år siden. Sikkert er det hvertfall at våre forfedre valgte å bo og bygge i Norden av fri vilje, drevet av en dåd og oppdagertrang vi vanskelig kan forestille oss nå i den postindustrielle tidsalder, hvor kulde, vær og vind holdes på avstand av elektrisitet og tykke vegger.      Naturen var de germanske folks helligdom; og deres religion skaptes  med utgangspunkt i  natur og erkjennelsen  av en evig syklus av fødsel, liv, vekst og forfall , igjen og igjen. Den evige livskamp var ikke noe våre forfedre fryktet, men noe de verdsatte og tilba. Derfor ikke bare overlevde de i Norden, men de skapte en egen verden, et rike av mange beslektede stammer på et område som var nesten ubeboelig.     Likevel, her i Norden fant man både livsrom, utfordringer og en særegen skjønnhet. Norden må ha fotonet seg som et eventyrland for våre forfedre, med sine langstrakte fjellinjer, kyst og landområder. Med tiden fikk man fast fotfeste og en avansert kultur vokste frem. Samtidig ble stammene splittet opp og rivalisering og konflikter oppstod. Dette var ikke kulturkonflikter, religionskrig eller etniske kamp, da man tilhørte samme folkegruppe, men konflikter bygget på ønsket om makt og ære i tråd med våre forfedres livsidealer. Slik ble Nordens folk herdet. Men vi Nordens folk satt ikke i ro. Goterne dro ut fra Skandinavia ( 300 - 150 år f. Kr. ) og bygget kulturriker og samfunn på sin vei sørover og Østover i Europa og For - Asia, og tok med seg antikk vitenskap og kulturimpulser på sin vei nordover igjen. Under vikingtiden dro vi igjen på ferd fulle av erobringslyst, og etter hvert ikke bare okkuperte man fremmed land på de Irske øyer, i England og Normandie, men grunnla hele samfunn og riker. Russland ble grunnlagt av vikinger, som de opprinnelige løst sammensatte, slaviske og finsk-ugriske stammer kalte "Ruser", sannsynligvis etter deres båtformasjoner. Sporene etter vår krigerske og kulturelle ekspansjon finnes i dag over det meste av Europa, og bærer vitnesbyrd om et folk som var livsbejaende, nysgjerrig, modige og stridslystne, men og kultiverte og retteferdige etter datidens målestokk. Færøyene og Island, disse to særegne øy - samfunn, er på mange måter de mest autentiske samfunn som bygger på de skandinaviske folkevandringer og vikingferder.     Norden omfatter og Finland og de nært beslektede baltiske stater hvor og germansk kultur har hatt sterk innflytelse, så vel som slavisk. Selv om disse folk på mange måter har en annen opprinnelse, har de likevel et felles nordisk sinnelag og nærhet til de samme krefter og livserfaringer som de opprinnelige skandinaviske folk. De har selv kjempet sine strider, og deres skjebne er tett knyttet til Nordens samlede historie og fremtid.     Dette er fortid. Nåtidens Norden er ikke lenger dominert av den djerve og rike kulturen som våre forfedre utviklet, men en uniform, egoistisk og materialistisk massekultur. En kultur som ikke har etniske røtter, men som er grunnlagt på forbruk og profitt i en destruktiv runddans. Egentlig er det ikke en kultur, men en kosmopolittisk sivilisasjon vi snakker om, og som vi i dag egentlig kan omtale som Vesten. Disintegrasjon Hvordan ble det slik? De land og folkegrupper som den kapitalistiske, Vestlige massekultur omfatter, enten det er Tyskland, Hellas, England, Danmark, Spania, USA, Australia etc., preges av åndelig og moralsk forfall og forflatning. Dette er en prosess som går lengre tilbake enn noen ti år, men faktisk tilbake til innføringen av kristendommen, hvor forfedrekult, naturreligion og polyteisme som var i samklang med naturreligioner og etniske særtrekk  ble erstattet av en semittisk, universalistisk, global og naturfiendtlig religion som i sin nytestamentlige grunntanke så alle folk som like. Over hele Europa ble derfor folk mer og mer fremmed for sine forfedres ur - kultur, og det samme skjedd i Norden. Men Norden blomstret faktisk og under den kristne middelalder og fantastiske byggeverk ble reist og storverk innen kunst skapt. Vitenskapen blomster gjennom munke- og ridderordenene, som bevarte mye av antikkens vitenskap og kunnskap for ettertiden.       Det var faktisk, under renessansen at det endelige bruddet med det organiske, hierarkiske og på mange måter heroiske samfunn, som hadde hersket i Europa og Norden kom. Da vokste borgerskapet frem, handelsklassen, som i sin internasjonalisme og materialistiske drivkraft, gjennom 400 år fortrengte de opprinnelige kulturer, bit for bit. Ideen om det uavhengige individ, løst fra biologisk og kulturell fortid vokste frem i den perioden, og fikk skjebnesvangre  konsekvenser for fremtidens Vestlige sivilisasjon. Industrialisme og kapitalisme medførte ytterligere denasjonalisering og rotløshet blant Europas folk. Liberalisme og Marxisme er de to mest destruktive politiske krefter som utgår fra samme folkefremmede, naturfiendtlige og livsfornektende likhetsideal, som setter likhetstegn mellom menneskeverd og kapital. Visst  ble Europas stater og nasjonsgrenser bygget i denne periode i etterdønningene av den franske revolusjon, men de var bare mellomstadier i en prosess hvor folk og kultur ble skjøvet til siden til fordel for  en kultur- og folkefiendtlig stat og en overnasjonal sivilisasjon. Under fremmed styre De siste 30 år har masseinnvandringen bidratt til ytterligere fremmedgjøring i Norden. Vi er i ferd med ikke bare å miste vår kultur, men vå etniske og biologiske egenart. Norden opplever en demografisk imperialisme fra utenom europeiske folkeslag, hvis befolkningsvekst er mange ganger flere en de nordiske folk, som prioriterer ansvarløst forbruk fremfor kulturell skaperkraft. Våre særtrekk som er et produkt av årtusener av evolusjon, trues nå med utryddelse, ikke bare på grunn av innvandring, men på grunn av vår egen manglende evne til å vareta og utvikle vår egen folkekultur videre. Politikerne kan klandres, de bærer skyld, men Nordens folk har selv ansvaret for sin fremtid, slik våre forfedre tok ansvar for sin fremtid uten å klage.     USA er på mange måter den mest ødeleggende kraft i Norden og Europa ellers, og har med sin kulturimperialisme, økonomiske og militære makt, Norden i et jerngrep. EU er ikke som mange tror et alternativ til Norden, men noe amerikanerne har ønsket, for slik å ha samlet alle trådene i Europa på en samarbeidsvillig hånd. Amerikansk populærkultur er det som har gjort ungdommen så sløv at den ikke merker at den er i ferd med å miste det siste bånd til fortiden og våre forfedre, og da egentlig våre folks fremtid. En sann folkekultutur ville aldri akseptert at fremmede i tusentall kunne trenge fredelig inn over grensene og grunnlegge parasittiske samfunn som er fremmede for Norden. De utnytter vår svakhet og rotløshet.     Dette er ikke noe særnordisk fenomen, men en utvikling som skjer i hele Europa. Den er villet av globale, kapitalistiske krefter som har alt å tjene på at etniske og kulturelle grenser oppløses til fordel for et globalt, markedsliberalistisk supermarked, hvor kredittverdighet er den nye gud. På sikt vil ikke engang Islam tillates å eksitere innenfor denne globale verdensorden, men fremmede folkegrupper er viktige for å bygge opp illusjonen om det flerkulturelle samfunnet og bryte ned hvert enkelt folks etniske identitet, som egentlig over tid betyr alle kulturer oppløsning til fordel for forbrukskulturen. En sivilisasjon som egentlig er en anti-kultur hvor alle kjemper mot alle om kortsiktig gevinst, og kultur er noe som kjøpes og selges.     Mot denne voldsomme makt som og dominerer Nordens folk nytter det ikke for en liten gruppe, eller enkelt nasjon og stå imot. Det er en illusjon og tro at en nasjon kan være uavhengig i vår tidsalder. Nordens folk har alltid samarbeidet med hverandre eller andre europeiske stater, frivillig eller under tvang. Kalmarunion mellom Sverige, Danmark og Norge, 1389 - 1521, var en allianse som sprakk ettersom den ikke var bygget på en ide om felleskap, men ren maktfordeling blant en stadig mer folkefremmed adel. Denne adelen søkte allianser utenfor Norden, da som nå, og slik kom Norden i innbyrdes strid med hverandre, gjennom splittelse og krig mellom ikke-nordiske nasjoner. Senere eksisterte en dansk - norsk og tilslutt svensk - norsk union til 1905.     I de 100 år som har gått siden Norden sto uten noen formell allianse har våre folk på mange måter nærmet seg hverandre, mens vår politikere og ledere har fjernet seg fra det nordiske. En undersøkelse i Sverige og Danmark viste nylig at nesten 50 % kan tenke seg en Nordisk union som alternativ til EU. Dette til tross for at ingen politikere eller media taler Nordens sak eller kjemper for tettere samarbeid utover det rent tekniske. Aldri har konfliktgrunnlaget mellom de Nordiske folk vært mindre enn nå, med unntak av når vi engang vandret opp hit til Thule eller Skandza som det og ble kalt. Det er ikke bare en fin ide at Norden folk finner sammen, men absolutt nødvendig for å sikre våre folks overlevelse. En nordisk union Hva og hvem skal en slikt Nordisk forbund omfatte? De skandinaviske land, Danmark, Sverige og Norge danner kjernen, men våre beslektede folk på Island og Færøyene inngår naturlig. I tilegg har Finland en plass i et slikt forbund, geografisk såvel som historisk. Dette land har i en periode, hvor de skandinaviske folk har forfalt, kjempet tre kriger, to mot en overmektig fiende, som de likevel påførte store tap til tross for sinn enorme, tallmessige underlegenhet. Deres opprinnelse er en annen, men deres ånd og kultur er like fullt nordisk og på mange måter der det finske samfunn det mest sunne i Norden i dag, relativt sett, sammen med Island og Færøyene, da de har mer av sin motstandskraft i seg.     Disse land bør inngå i et Nordisk Forbund, en Nordisk Samling, som kan tenkes som en forbundsrepublikk, hvor hver nasjon beholder sitt selvstyre og sin identitet regionalt, men hvor tollgrenser oppheves og man samordner en felles eksport, sikkerhets og forsvarspolitikk, samt effektiv utnyttelse av ressurser og oppbygging av fremtidsorientert miljøvennlig industri og økonomi. I tillegge må våre folks kulturarv få nytt liv, og gjenfødes ikke bare i museer, men i dagliglivet. Lokalt, regionalt og nasjonalt. Overordnet er det essensielt at man og bygger en nordisk gemenskap som et tak over det nasjonale, regionale og lokale folkefellesskap. Alle de nordiske folk bør kunne bidra med sin arv og sin kultur til å berike et nordisk samfunn. Et samarbeid på mest mulig like vilkår bør være tanken.       Som nære forbundsfeller er de baltiske stater naturlige sammen med Tyskland , men like viktig kan en nær forbindelse med Russland vise seg å være. Norden har preget Russland og har en felles historie langt tilbake. I dag kjemper Russland i oppoverbakke/motbakke, men sitter på veldige naturrikdommer og eksempelvis en fly- og romfartsindustri som kan bli til gjensidig nytte hvis man samarbeider konstruktivt til felles fordel, uavhengig av amerikanske eller andre fremmede maktinteresser. Norden kan og bli en viktig buffer mellom Øst og Vest generelt i Europa. Selvfølgelig skal ikke et samlet Norden isolere seg fra Europa ellers, men kjernen må forbli her opp i nord, ettersom større allianser og forbund, har det med å sprekke eller bli dominert av enkelte  makters og krefters interesser ettersom ansvarsområdene blir for abstrakte. Tyskland er på mange måter et slikt forbund og flere andre europeiske stater er satt sammen av ulike regionale områder. Det spesielle med Norden er at vi det er mer som forener enn skiller, og reelt konfliktgrunnlag finnes ikke på det folkelige plan som så ofte ellers i Europa.     Hvordan skal man går frem? Det er ingen snarvei , men som nevnt ønsker nesten 50 % en slik union uten at det i det hele tatt er på den politiske dagsorden. Viktig er det at en slik union ikke blir et nytt EU, et prosjekt for en folkefremmed elite, men bygges nedenfra og opp som et folkesolidarisk fellesskap. Derfor er organisasjoner som Nordiska förbundet avgjørende for å bygge opp en uavhengig, bevissthet om Nordisk identitet og kulturarv, og som brobyggerprosjekt. Nasjonalstatenes tid er for lengst forbi; alliansene styrer allerede verden og Norden. Skal Norden overleve som et nordisk område, kulturelt og etnisk og ikke bare geografisk, må en nordisk allianse bygges. Derfor må mennesker med nordisk ånd og vilje søke sammen i konstruktive politiske og kulturelle fellesskap. Disse må ha evne til å jobbe tålmodig og målbevisst, og være inkluderende ovenfor personer som er villige til å jobbe for samme mål. Samtidig må dogmatisme, ensidig nostalgi og destruktivitet bekjempes. Den nordiske tanke representerer det unge, rene og vakre og vår bevegelse må derfor gjenspeile dette. Kvalitet i alle ledd må gjennomsyre vårt arbeide om vi skal lykkes. Kulturkampen er viktig i det første steget. Bevisstheten om egen kultur er en forutsetning for å kunne bekjempe vår kulturs fiender, I stedet for å være en antibevegelse, må vi bygge oppe en pro bevegelse. Et samfunn skal bygges opp; ikke rives ned. Den sosiale rettferdighetstanke, regional og lokal forankring, miljøbevissthet, offervilje, nysgjerrighet og kreativitet må være grunnprinsipper/grunnpilarer i et politisk program for Norden.     Vi som tror på Norden kjemper ikke bare for oss, men for alle senere nordiske generasjoner. Så første oppgave er å skolere et lederskap som kan formidle den nordiske tanke til folket; så spiren som kan høstes av senere generasjoner. Idealisme skal drive oss, men realisme må rettlede vårt arbeid for å lykkes.     Det er vår historiske misjon å føre sammen det som engang hørte sammen. Norden kan igjen bli ett rike av flere folk med en gemenskap kjærlighet og vilje til å skape vår egen plass i solen, vårt eget værbitte utfordrende paradis slik våre forfedre mot alle odds gjorde for flere tusen år siden.  Det som skal bli stort begynner i det små. La oss derfor ta et sikkert steg av gangen mot et forent Norden, og begynne med oss selv. Norden kan bli fritt igjen om vi viser at vi kan og vil noe bedre, så vil resten følge til vi igjen kan si at nordmenn behersker sitt eget rike. Tord Morsund Denna text är ett tal som hölls av Tord Morsund på Nordiska festivalen 2005 och bör inte ses som en officiell skrivelse från Nordiska förbundet.